Slik lykkes du på beverjakt

Vårjakta etter bever

Morgendisen driver over vannfilmen mens svarttrosten spiller en melankolsk ballade til morgenkaffen. Rifla ligger klar i fanget samtidig som breddene ved det lille skogstjernet sonderes regelmessig med håndkikkerten. 

Beverjakt er en behagelig og bedagelig jaktform som forlenger en altfor kort jaktsesong. Beveren kan jaktes fra 1. oktober til 30. april, men vårjakta og ikke minst april er uten tvil den perioden de fleste forbinder med jaktformen.

Dagene er blitt merkbart lengre, lyset gir dagaktive bevere og døgnet får flere jakttimer. 

Når det er sagt, skal du ikke kimse av jakt tidligere på våren heller: Idet våren melder sin ankomst og den første råka kommer til syne, dukker beveren opp for å tygge i seg friske buskevekster.

Ei slik råk kan være et ypperlig postvalg tidlig på våren.

Guide: Slik flår du beveren

Beverjegerens beste venn

Skal du lykkes på beverjakt, er første bud en god håndkikkert. Den bør være av det lyssterke slaget, slik at du kan utnytte timene i demring og skumring til spaning.

Kikkerten trenger du til mer enn bare å finne beveren når du er ute på jakt. Den er også verdt sin vekt i gull når du legger grunnlaget for jakta: 

Beveren er nemlig et vanedyr og en rotekopp. Dette kan du som jeger utnytte til det fulle. Mange jegere forbinder beverjakta med late timer på post, tilsatt like deler sjokolade og kaffe.

Etter min mening er dette helt korrekt. Men før du kommer så langt, bør du ha gjort hjemmeleksa di! 

Ta en tur eller to på smygjakt idet naturen våkner fra vinterdvalen og isen begynner å gå. Når du smyger, bør håndkikkerten brukes aktivt for å lete etter ferske gnag og sleperenner.

Sleperenner er brune, sølete «stier» beveren bruker når den går opp og ned i vannet. Disse plassene brukes som regel hyppig over lengre tid, før beveren finner ut at både gresset og kvistene er grønnere på den andre siden.

Fersk, ferskere, ferskest?

Ferske gnag lyser opp og er normalt lette å se med kikkert. En nylig besøkt beiteplass bør derfor være ganske enkel å finne – men hvilken er ferskest?

Bruk kniven til å spikke av en flis fra beverpinnen: Er fargen uendret under flisa, er ikke gnaget spesielt gammelt. Du har dermed funnet deg en nylig brukt beiteplass.

Men skal du jakte samme dag, bør du vokte deg vel for å rote på beiteplassen: Beveren har en fantastisk nese!

Når beverens buffetbord er avslørt, gjelder det å finne gode poster – helst flere: En post er kanskje god i en vindretning, men helt ubrukelig i en annen. Tenk skuddhold, bakgrunn, sikt og vind i alt du foretar deg.

Du bør også tenke på skytestillinger fra den aktuelle posten: Å felle en bever liggende med godt anlegg på 100 meter er ganske kurant. Det å skyte stående for å strekke seg over kvister og siv, blir en helt annen sak.

Revirhevdende 

Beveren hevder revir. Som mange andre arter, vil den markere sine grenser. Små hauger av jord og leire duftlegges med bevergjel for å markere gjerdet til naboen.

Slike markeringstuer kan være gode poster, og er ofte den første plassen der beveren går opp på land etter at den har forlatt hytta. 

Problemet er at beveren sjelden bruker lang tid ved tua. Hele seansen er over i løpet av noen sekunder, og gir liten tid til å få inn et sikkert skudd. Sitter du på en slik post, må du altså ha høyeste beredskap og mulighet for å skyte raskt.

Morgenfugl eller natteravn?

I april er beveren våryr og langt mer aktiv enn ellers i året. Gammel lærdom vil ha det til at beveren er mest aktiv de to første ukene etter isen går. Dette stemmer også bra med min egen erfaring. 

I denne perioden kan man gjerne treffe på beveren både sent og tidlig. Et fenomen som aldri slutter å fascinere meg, er hvor vanepreget beveren er: Du kan nesten stille klokka etter Børre! 

Enkelte av plassene jeg har jaktet bever, er den et utpreget kveldsdyr og kommer ut svært tidlig på kvelden. Andre plasser kommer den først ut etter at det er mørkt, men legger seg desto lengre ut på morgenkvisten.

På spørsmål om hvorvidt morgenen eller kvelden er den beste tida å jakte bever på, vil jeg derfor svare at det er helt opp til den lokale beverens døgnrytme.

Les også: God posteringsjakt på bever

Trå varsomt

Først og fremst er beveren nattaktiv. Det at den sover på dagen, gir oss jegere muligheten til å komme frem til posten før beveren våkner.

Så lenge vi unngår å tråkke direkte på hyttetaket eller i myra like ved inngangen, skal det mye til å skremme beveren mens du er på vei til post.

Særlig i terreng der beveren har bygd de karakteristiske hyttene, er ikke dette et reelt problem. I elver og vann der beveren har valgt å grave mange meter lange ganger inn i bakken, må du derimot være litt mer bevisst.

Morgenøktene kan være kilne: I enkelte terreng er det uten tvil morgenøkta som er best, men den byr også på flest utfordringer: Beveren er mest sannsynligvis aktiv når du sniker deg på post, noe som stiller større krav til deg som jeger.

Sanser, til glede og besvær

Behovet for kamuflasje på beverjakt er omtrent ikke-eksisterende. Så lenge du sitter stille og ikke står i silhuett, kommer du langt. Skal du jakte bever før snøen forsvinner, kan derimot snøcamo være en god ide:

Beveren ser lett bevegelser og kontraster om holdet blir kort. Bortsett fra dette, er ikke synet noe å skryte av og noe som jegeren behøver å ta hensyn til.

Lukt og hørsel er finstemte sanser. Tenker vi vindretning, er ofte ikke «lukt-luka» noe stort problem. Pass imidlertid på skiftende vinddrag som kan følge bekker og småelver utenom den vanlige trekken.

Guide: Slik blir beverjakta mer effektiv

Hørselen kan derimot by på en utfordring, men har også et par svakheter du som jeger kan utnytte: Beveren hører det meste dersom den ligger stille i vannet – og da bør du også ligge stille.

Skal du smyge deg inn på en bever, gjør det mens den svømmer eller gnager: Da er hørselen delvis satt ut av spill. Prøv selv å følge en samtale mens du tygger med kjeften full av småkvist (potetgull kan utgjøre et substitutt), så skjønner du fort hvorfor.

Ansmygningen blir dermed litt som å smyge inn på en los, så lenge du ikke tråkker i myr/ sumpmark som bølger ut mot beveren.

Skyt på land

Anatomien på en bever er noe merkelig: Lungene sitter plassert lenger frem og er mindre enn hva vi er vant med fra hjortevilt. Beveren blir derfor en svært liten blink! 

At bever flyter, er også en sannhet med ganske store modifikasjoner. Jeg har selv mistet bever mer enn en gang i mudrete vann, og dette er mildt sagt kjedelig. 

Les også: Test av rifler

For å unngå dette, er det best å skyte beveren på land. I tillegg til kulefang og vindretning, bør du tenke på hvor beveren blir liggende etter skuddet: Bratte skrenter ned fra beiteplassen kan bety det samme som en mistet bever, spesielt om du jakter i elv hvor strømmen kan ta med seg fangsten.

Åtejakt

Åtejakt er strengt tatt noe de fleste forbinder med rev og bitende kulde – artikkelforfatteren inkludert. Jonas Breda derimot, jakter faktisk også bever med åte og postering:

– Enkelte terreng er mer kuperte enn andre. I de mest kuperte områdene, kan det være vanskelig å få beveren på land der det lar seg gjøre å skyte. Kanskje er ikke disse postene beriket med god mattilgang heller? Dette kan du ganske lett gjøre noe med, forklarer Breda.

Alt man trenger er noen ferske kvister av det slaget beveren spiser på i akkurat ditt terreng: Finner du bevergnag på bjørk, trenger du altså ikke gå milevis for å finne ospekvister, selv om enkelte hevder beveren er mest opptatt av osp. 

Kvistene legger du ut i vannet fra den posten du mener er best egnet. Kvistene skal stikke et godt stykke ut i vannet, men ikke for langt. Et helt tre kan bli i meste laget. 

– Håpet er da at beveren skal svømme forbi og finne de ferske kvistene litt for fristende, slik at du får den på land akkurat der du vil ha den. På denne måten kan du dermed slippe slike tilfeller der beveren triller på vannet, sier Jonas.

Beveren, en stor potet

På beveren kan både kjøtt og pels brukes til så mangt. Indianernes beverhalesuppe er kjent som særskilt næringsrik kost, men merk at høstbeveren med ekstra fet hale er bedre egnet til dette. Kjøttet er ellers litt søtlig på smak og grovtrevlet, slik at det faktisk minner litt om fårekjøtt.

Pelsverket til en bever er det tetteste jaktbare viltet vi har her i landet, siden vi må se bort fra den fredede oteren. 

Den berømte beverpelsen er ypperlig til sitteunderlag eller ulike pelsplagg. Den er også svært dekorativ, særlig hvis du klarer å få med halen i preparert tilstand.

Merk imidlertid at flere pelsmottak i innsparingens ånd har sluttet bry seg om slikt, så spør først dersom halen er viktig for deg.

Skallen er også et artig trofe og minne fra jaktturen. Du kan også få medalje på skallen, på lik linje med hjortevilt. 

Skal du koke en beverskalle, gjøres dette på samme måte som med andre skaller. Bare husk å pirke ut nervene i tennene før du fyller dem med stearin. Da slipper du både stank og at tennene sprekker.

På begge sider av analåpningen sitter to kjertler som nær ble beverens død: Bevergjel har nemlig en svært karakteristisk og kompleks lukt som er blitt brukt til parfyme opp gjennom tidene.

Det er ikke sikkert du gjør like stor suksess på byen i dag om du drar dette et par tak under armene, men den kan faktisk brukes til dram: Pirk innholdet i kjertlene ned på 60% sprit og la det ligge noen uker.

Sil ren essensen, og bruk denne i blandingsforhold 1:50 på 40% sprit. Redaktøren hevder det er en fremragende smak av vår, mens andre synes det er en ulidelig stank.

Apropos stank: Beveren lukter verre enn et fotballag uten tilgang på dusj. Skal du ha den i bilen, er to lag med søppelsekker obligatorisk, i tilfelle du får lekkasje av bevergjel. Tro meg…