Pappa-jakka ga jakthell

Forsiktig hever jeg kikkerten og konstaterer at beveren er godt i gang med frokosten, totalt uvitende om min tilstedeværelse. Så forsiktig som jeg bare klarer, kryper jeg inn bak ei tue, lirker frem rifla og finner plassen beveren satt i kikkertsiktet... 

Den er vekk... skitt!

Bølgene i det ellers blikkstille vannet avslører hvor beveren tok veien. Svømmende bever skyter jeg ikke på, men erfaring har lært meg at litt is i magen ofte lønner seg. Det er jo ikke sikkert den merket meg. Eller? 

Beveren svømmer i en pen bue før den klatrer opp på land akkurat der den satt da jeg begynte å smyge. Oppspenneren skyves frem, pusten trekkes rolig inn og den ytterste puta på pekefingeren legges på avtrekkeren. 

Retikkelet hviler i bogen på beveren: Sekunder senere blandes eimen av brent krutt med den friske lukta av vår.

GUIDE: Slik flår du en bever

Første vilt i vadmel

Mens jeg ligger der og nyter adrenalinrusen, entrer to nye bevere arenaen. En stor og en liten. Skal jeg virkelig skyte double? 

Tommelen finner igjen oppspenneren, men jeg ombestemmer meg: Jeg har allerede skutt en bever i dag. Det er mye igjen av jakta og jeg tviler på at opplevelsen blir så mye bedre av å skyte en til.

Isteden blir jeg liggende sammenkrøkt bak tua mens jeg nyter synet av de to merksnodige skapningene, helt til de finner ut det er best å komme seg til sengs. 

Da først reiser jeg meg fra skjulestedet mitt bak tua og henger rifla på skuldra. Det første viltet ikledd pappas gamle vadmelsjakke er et faktum.  

En nostalgisk gave

En lørdagskveld vinteren før, sitter pappa og jeg i stua med pizza, Munkholm og jaktfilm. Vi har huset for oss selv, og gjør som vi pleier å gjøre: Prater jakt. 

Når temaet etter hvert dreier inn på jaktbekledning, slår pappa et slag for vadmel som det ultimate. Jeg er ikke sein om å spørre om den gamle vadmelsjakka hans, den han fikk av mamma. Pappa lyser opp på andre siden av bordet, og utbryter at den jakka har jaktlykke sydd fast i stoffet. 

Han begynner å fortelle de gamle historiene om elgjakta i Sandsvær, og alle opplevelsene jakka har vært med på. Jeg har hørt historiene ørten hundre ganger før, men vil gjerne høre de ørten hundre ganger til.

Historiene er så levende at man omtrent hører elgoksen grynte og kjenner lukta av elg når pappa forteller. Enkelte av dem var jeg også med på selv som ivrig jaktspire, og blir fortalt i «husker du-format». 

Bedre barndomsminner enn elglos, bål og brunstige elgokser kan jeg vanskelig forestille meg. Når pappa er ferdig med å fortelle, avslutter han med at jeg kan få jakka!

Grensen for overtro

Det er bestandig moro å kjøpe seg nytt og fint jaktutstyr, men dette er noe annet. Grå vadmel, gyllenbrunt elgskinn i skuldrene og en komfort jeg aldri hadde kjent maken til:

Jakka formelig oser av nostalgi og gamle jaktopplevelser. Jaktlykke fastsydd i stoffet, det har den derimot ikke. Så overtroisk går det ikke an å bli! 

Pappa hadde brukt jakka i over 15 år, før sømmen på ene ermet begynte å gå opp. Læret på skuldrene hadde nok også sett sine bedre dager. En æra var forbi og jakka hadde blitt hengt i et skap som et minne om en svunnen tid. 

Nå derimot, er det på tide å ta den frem i lyset igjen. Litt sytråd og lærolje, så vil den være klar for nye eventyr!

«Fjorårets løv knaser som potetgull under beina. Skyggeflekkenes snøfonner med sitt tynne skarelag gjør at det høres ut som hele Brigade Nord marsjerer mellom skogen.»

Ingen vår uten beverjakt

Et år har gått siden jeg sto her sist. Fjorårets blikkstille vann og bjørkas små museører er erstattet med is og snøfonner. De stupbratte åssidene står for akustikken mens en flokk med stokkender akkompagnert av en hærskare andre sangfugler lager symfoni til morgenkaffen.

Hele den lille dalen er i ferd med å våkne til liv etter en altfor lang vinterdvale. I tillegg til kalenderen, vitner restene av et rådyr om en unormal hard vinter. En periode fryktet jeg for årets beverjakt, men det gikk på hengende håret. 

Det er noe eget med beverjakta i Hellsjøvann. En årlig tradisjon som jeg nødig vil gå glipp av. Det blir liksom ikke vår uten å ha konsumert større mengder kaffe og lefsekling under en av breddens skjørtegraner.

LES OGSÅ: Slik tar du bedre jaktbilder

Jakkas eventyr

Jeg lener meg tilbake i skråningen jeg har valgt som post, legger beina i kors og gransker beiteplassene på andre siden av vika. En mengde bevergnag og sleperenner er håndfaste bevis på hvem som er skyld i rotet. Synderen er det ingen tegn til her og nå. 

Ikke at det spiller noen rolle. For å være ærlig bryr jeg meg svært lite om det blir felling. Den dagen jakta begynner å handle om mengden nedlagt vilt, legger jeg børsene mine på hylla.

Forsiktig slurper jeg i meg den glovarme kaffen før jeg lar hånda gli over det rue vadmelsstoffet. Det er ikke fritt for at jeg må trekke litt på smilebåndet når jeg tenker på alt denne jakka har vært med på:

Først alle eventyrene til pappa – og det siste året mine egne jaktopplevelser. Intens bukkejakt, klingende dreverloser med gode kompiser, måneskinnsjakt i Sunnmørs-alpene og et utall andre ville opplevelser. Lista med opplevelser begynner å bli lang, og det er definitivt den beste jakka jeg noensinne har hatt. 

LES OGSÅ: Slik lykkes du på beverjakta

Lukta av bever om morgenen

Sola kaster dagens første stråler og fugleorkesteret øker volumet til nye høyder. Det begynner allerede å bli seint på morgenen og jeg vurderer å pakke sakene. Altfor mange dager med lite søvn og mye jakt har begynt å tære på jaktkreftene. 

Midt i en langdryg gjesp, blander en bisarr eim seg med vårlukta, på grensen til stank. Ei lukt det er umulig å ta feil av. I kikkerten speider jeg fra bredd til bredd. Innbiller jeg meg ting, eller sitter lukta fortsatt i jakka fra beveren jeg felte for noen dager siden? 

I dampen fra kaffekoppen er det lett å se nøyaktig hvor den svake trekken kommer fra. Blikket låses i den retningen. Etter litt gransking ser jeg tydelig en liten bjørkekvist bevege seg bak ei rotvelt. Bever!

Notorisk uflaks

Avstanden bort er altfor lang. Slik jeg leser situasjonen, har jeg to valg: Jeg kan gamble på at beveren bytter beiteplass og velger den jeg posterer ved. Det andre alternativet er å smyge. Når man er født med notorisk uflaks, er gambling et dårlig trekk!

Smygjakt på sin side er noe av det beste jeg vet, så valget er lett. Synet til en bever er ikke akkurat noe å skryte av. Hørsel og lukt derimot er finstemte sanser. 

Fjorårets løv knaser som potetgull under beina. Skyggeflekkenes snøfonner med sitt tynne skarelag gjør at det høres ut som hele Brigade Nord marsjerer mellom skogen. Det skal holde hardt om det blir bever på meg nå! 

LES OGSÅ: Slik blir beverjakta effektiv

Jakkas vidunder

Meterne slukes bit for bit. Avstanden mellom meg og beveren minker proporsjonalt med de stigende forventningene. Nå gjelder det bare å komme seg i posisjon, uten å skremme alt med puls innenfor en mils omkrets! 

Før jeg vet ordet av det, ligger jeg så kort jeg er på en liten mosekledd bakke i vannkanten. Den rare skapningen sitter der ennå, totalt oppslukt i frokost-buffeten. Håndkikkerten klipses ut av brystselen og får gjøre nytten som tofot. 

Snart ruller smellet mellom dalsidene og eimen av brent krutt blander seg på ny med den friske lukta av vår. 

Jeg humrer litt der jeg ligger. Jeg – med min velkjente uflaks – har akkurat lukta meg frem til en bever! Jeg begynner nesten å tro at det er noe i det pappa sa likevel: Det er visst jaktlykke i stoffet på pappas gamle vadmelsjakke!